Lukk øynene og tell til ti
- Lasse Nikolaisen
- for 1 døgn siden
- 4 min lesing
Denne gangen deler jeg en tekst som ble til etter besøk i Oslo en januarkveld.
Vil du få nyhetsbrev fra meg, uavhengig av hva sosiale medier viser og ikke viser? Jeg deler tekster, akvareller, boklanseringer og mer. Du får en gratis e-bok hvis du setter deg på lista.
Close your eyes and count to ten, sa en liten jente utenfor Grand Hotell. Dere har kanskje sett henne?
Hun var kledd i en fillete poncho, hadde lukkede øyne og ansiktet vendt litt oppover, jeg antok hun var 5-6 år. Hva tenkte hun på, og hva ville skje når hun åpnet øynene?
Ponchoen var fillete, det var sent på kvelden og hun burde vært hjemme. Kanskje det var ønsket hennes, at når hun lukket øynene, talte til ti og åpnet dem, så kom hun hjem, til varme og kveldsmat.
Jeg stod nå der, kikket rundt meg, over på Stortinget, på Karl Johan, på julegata som fortsatt hadde lysklaser hengende i trærne. Jeg ble fristet til selv å lukke øynene og telle til ti, for å finne ut av hva som ville skje? Hvorfor stod det ikke flere her med lukkede øyne, det var jo en enkel oppfordring, det var bare å telle til ti. Burde vi gjort det på likt, med flere av de som gikk på fortauet, så kunne vi sammen sett hva som skjedde? Ville verden bli en annen, kunne vi endre den ved å lukke øynene og telle til ti? Var det så enkelt? Hadde den lille jenta funnet en hemmelighet som de på andre siden av gata i den store bygningen som ble voktet av løver ikke hadde forstått? Ved å lukke øynene stengte vi verden ute for en stund, og når vi åpnet dem så var verden en annen, eller vi ble en annen, og da ville vi se verden annerledes, og da var den annerledes, da hadde den endret seg.
Jeg forstod hva hun ba meg om, tenkte jeg. Det var en instruksjon, ikke et spørsmål. Lukk øynene og tell til ti. Det stod ingenting om hensikten, eller hva som ville skje, det var det opp til meg å finne ut av. Folk travet forbi meg . Noen gikk alene i egne tanker. De som gikk flere sammen pratet, det var alltid en som pratet mest, mens de andre nikket eller gikk i egne tanker og lot ordene fra den pratsomme fare forbi siden de ikke slapp til. Den snøen som ikke hang skyldfri på trærne hadde landet på fortauet og var forvandlet til brun sørpe og dammer med vann som reflekterte det gule julelyset i gata. Jeg ville heller vært en fugl, sittende der oppe hvor snøen var hvit, men jeg stod her i sørpa sammen med denne tynnkledde jenta. Ponchoen hennes blafret til sidene når hun løftet armene mot folk som passerte og ba dem om å lukke øynene og telle til ti.
Jeg bestemte meg. Jeg stilte meg ved siden av henne, med ansiktet mot gata, kastet et blikk til hver side, berørte hånda hennes og lukket øynene. Idet jeg lukket øynene ble stemmene tydeligere, men jeg så selvsagt ingenting, ikke Stortinget, ikke lysreklamen, ikke gata med julelys, ikke sørpa, men jeg kjente at føttene var plassert i sko som igjen stod i kald våt sørpe. Jeg pustet dypt inn og ut én gang og startet å telle, langsomt og rytmisk, kanskje et sekund for hvert tall jeg talte. Én ,– to, – tre, jeg hørte stemmer lang borte, fire, – fem, – noen lo, seks, – syv, – det var bare meg nå, alt var stille, åtte, – ni, – 10. Jeg var der.
Jeg pustet inn og ut før jeg åpnet øynene. Jeg stod i gulbrun sørpe på fortauet utenfor Grand Hotell, men kjente ingen kulde. Folk gikk forbi, men jeg hørte ingenting. Skulpturen av jenta i ponchoen var borte.
En mann stilte seg opp foran meg, han så på meg, men jeg fikk ikke øyekontakt. Han tok på armen min, klemte rundt overarmen, hvorfor gjorde han det? Jeg så han klemte, men kjente ikke noe og fikk ikke beveget meg. Han stod stille en stund, så lukket han øynene. Jeg hørte ham telle, en, – to, – tre. Der kjente jeg avtrykket av hånda hans, jeg begynte å fryse, jeg hadde stått lenge stille, fire, – fem, – seks, – syv, der hørte jeg flere stemmer. De høyrøstede i gruppene pratet, de andre nikket, åtte,- ni, – ti. Jeg holdt på å falle forover, men tok meg inn med et støtteskritt, så på mannen som stod stille ved siden av meg, rettet på frakken min og gikk videre.
Jeg som trodde at noe skulle skje, at verden skulle bli forandret, at krig skulle opphøre, at folk skulle jobbe sammen for å løse problemer uten å beskylde hverandre for det ene og det andre, at alle skulle blitt hørt, at fortielser og bakvaskelser hadde opphørt, at militærvesenet skulle være overflødig og at naturen skulle beskyttes, men så enkelt var det ikke. Kanskje hun bare lekte gjemsel med oss?..eller reddet hun seg selv?
Close your eyes and count to ten er første linje fra et barnerim for gjemsel. Kunstneren Kari Lena Flåten har gitt samme tittel til en av sine bronseskulpturer. Et eksemplar står utenfor Grand Hotell i Oslo.
Kommentarer