11. oktober kl 9.12 tenkte jeg på Gro Harlem Brundtland.

Jeg kunne ikke vente. Jeg måtte korrigere den siste akvarellen, med en magisk svamp. Den var ikke bra. Alt for harde mørke former. Fargene er for fortsatt for intense, særlig i det grønne- og det orange og røde er for lyst og har for liten intensitet. Det grønne skulle tones ned og det orange friskes opp. Det får jeg se på senere, nå fikk jeg vasket bort noe av det altfor dominerende mørke. Litt bedre ble det. Kanskje jeg skal la det være med det. Det er forskjell på høyre og venstre side, og det skal det være. Jeg får tenke på det. Kaffen er klar!. Så der. Jeg stod ikke opp før fem på ni. Heldigvis. Jeg har problemer med å sovne når jeg våkner for tidlig. Nå må jeg ha sovnet rett etter 06 eller rett før. Jeg vurderte å stå opp før 06 som i går. Men jeg sjekket body-batteriet og det var så vidt over femti. Jeg var utkjørt i går. Jeg lytter til egen kropp- det er det som bestemmer, lyttingen altså, men body batteriet gir en pekepinn på hva som fungerer bra og hva som fungerer dårlig. Det som var overraskende, da jeg stod opp og beveget meg ut i stua, var at temperaturen inne var eller føltes bedre, det vil si varmere, enn i går. Men det var tre grader kaldere utendørs. 7 grader celcius. Jeg føler meg som Hans Castorp med sine funderinger. Er det stær eller svarttrost som sitter i lyktestolpen, vel det er ingen lyktestolpe, slikt har vi ikke her i Hagaløkka, men en strøm og telefonlinje, selv om ingen lenger har fastelefon, så får vi uansett strøm via kablene i de stolpene, og nå sitter det to stær der, eller svarttroster, men de er mindre og rundere, buttere på en måte enn svarttroster. Nå er de uansett borte.

Det er historie. Noe skjedde. Lyset fra det som skjedde traff øynene mine. Jeg tolket det, reflekterte over det, benyttet gammel lærdom som lå gjemt i hjernen på en mystisk måte- og prøvde å se eller vurderer om det var stær eller svarttrost i silhuett på den kabelen, helt inne ved stolpen. Deretter skrev jeg ned, nei det stemmer ikke, parallelt, eller på samme tid skrev jeg ned, er det stær eller er det svarttrost? Jeg ville vært helt sikker dersom jeg visste når den siste stæren forlater landet for vinteren, eller forlater dette området. Vi er et fantastisk levende instrument vi mennesker. Vi hever oss over resten av dyreriket og er stolte av våre evne til å resonnere, her i landet hever vi oss også over andre mennesker fra andre land for de er ikke like bra som oss. Det er typisk norsk å være god. En mislykket one-liner, som til og med var gjennomtenkt, av det samme mennesket som sa at vi har mistet kontrollen på hva folk blir fortalt. Når jeg nå reflekterer over dette som menneske, så må jeg si: Serien Makta tegnet et alt for positivt bilde av Gro Harlem Brundtland. Hun var ikke, og er ikke, god. Men hun er norsk, nå.Hvor var jeg? Jo, mennesket er et fantastisk instrument som kan vurdere inntrykk av to silhuetter innerst ved stolpen sittende på en kabel og konkludere eller sannsynliggjøre om den silhuetten tilhører stær eller svarttrost. Mennesket er det mest utviklede av alle dyr sier vi. Men et dyr av rette sorten, eller en hauk eller noe, ville ikke tenke en gang, det ville umiddelbart sett om det var stær eller svarttrost. En annen person, med større erfaring, ville også sett det selvsagt. Men uansett, dyret, som ikke er så utviklet som oss, det ville sett det og valgt en handling som var tilpasset det som ble sett, en adekvat handling. Den handlingen ville ikke vært å skrive om det. Det ville vært, kanskje, et spørsmål om liv og død, om overlevelse, enten for den som angriper, eller for for den som klarer å stikke unna. For den som angriper er det snakk om mat eller å beskytte noe som den instinktivt vil beskytte. Den som blir angrepet rekker kanskje å stikke av for å beholde livet. Det virker som de fleste klarer å rømme. Men det er altså dyrene.