det finnes menn som skjuler seg

(Advarsel: denne artikkelen bygger på statistikk med bruk av kjønnsstereotypier.) Noen holder det skjult for meg, det kan være at kvinner vet, de har ikke sagt noe, men det finnes menn som holder noe skjult, og jeg står utenfor.

Jeg har startet å telle. Jeg tilhører arten menn, hvis kjønn kan kalles art siden det er mer ekstremt enn å si at det er to kjønn, og vi er i mindretall de aller fleste stedene jeg oppsøker. Så, hvor er mennene?

én blant de andre

I dag deltok jeg på et foredrag om Oda Krogh, som var omsvermet av menn i sin tid. Det var kun menn som beskrev henne den gangen, i romaner, i bilder og lovtaler, og det var menn som dannet myten Oda Krogh, men hvor var de nå, i vår tid? Av 51 deltagere på foredraget, var det 8 menn. Resten var kvinner, en av dem var min kone, men hvor var de andre mennene til de andre kvinnene? Vi så kanskje tjue bilder fra århundreskiftet, og der var det avbildet menn sittende på kafe stort sett, sammen med Oda. Men nå var de borte. (Oda Kroghs senere bilder var av betydningsfulle kvinner, og det skal hun ha ros for!)

Altså, noe har gått meg hus forbi, når jeg ikke vet hvor mennene er. Hva går jeg glipp av?

Forrige helg deltok jeg på en samling med akvarellmalere, 28 kvinner og 3 menn. I utlandet, som det heter, er det annerledes, der er det menn i hopetall i akvarellmiljøene, som jobber med nye teknikker, de stiller ut, og de er instruktører. På youtube er det hundrevis av menn som lærer bort akvarellteknikker, mange kvinner også, men mest menn i min feed. Kan det ha noe med evolusjon, klima eller menns kosthold å gjøre at det er annerledes hos oss?

Det kan umulig være så mange vaskehaller, så mye snø som må måkes eller gress som skal klippes, eller langrennsløp på tv, til at det kan distrahere og oppta mennene så mye at de stort sett holder seg borte fra kulturfeltet, enten som utøvere eller bare interesserte. Så vet jeg at Biltema, Elkjøp og Clas Ohlson har lange åpningstider, men de kan ikke henge der hele tiden, eller kan de? Uten handleliste kan det jo ta sin tid. I en rask enquete jeg tok som del av forskningen, mente gruppa jeg spurte at mennene mest sannsynlig var på Elkjøp.

Jeg skriver bøker. Min redaktør sa at mine bøker er innrettet mot menn i alderen 25 og eldre, helt fint syntes jeg, det gir mening, selv om jeg håper kvinner også vil lese dem. Stor var min forundring da jeg delte dette med en erfaren bokbransjeperson. Det var spennende, sa hun. Det er ikke mange som skriver for den målgruppen, det er jo stort sett kvinner som leser. Jeg visste det innerst inne, men hadde ingen statistikk, de fleste menn leser ikke bøker heller, i alle fall ikke skjønnlitterære romaner.

Jeg gikk til det skrittet å spørre det allvitende androgyne Google, som svarte: Ja, kvinner leser mer bøker enn menn i Norge, en trend som gjelder på tvers av alder og utdanning. Data fra Statistisk sentralbyrå viser at 32 prosent av kvinner leser papirbøker daglig, mot 18 prosent av menn. Årsakene er sammensatte, inkludert tidligere leseutvikling hos jenter, sosiale normer, og ulike preferanser for mediebruk.

Jeg har havna feil. Sosial normer! Er det bevisst at jeg blir holdt utenfor? Det må være noe okkult, som ligger nært kjønnsbevisstheten og kjønnsidentiteten, noe grunnleggende som skiller kvinner og menn, og jeg har stått på feil side.

Jeg liker å oppleve teater, både klassisk og moderne, på riksmål, bokmål og nynorsk. Der er det stort sett grått kvinnehår, enkelte yngre med hår på skuldrene, men de er kvinner, alene og sammen med andre kvinner, og meg, så jeg spurte igjen den allvitende, som svarte:

Ja, det er en markant overvekt av kvinner som besøker teater i Norge. Undersøkelser viser at så mange som 74 prosent av teaterpublikummet er kvinner. Denne kjønnsforskjellen skyldes primært tradisjonelle kulturelle interesser, der kvinner generelt er mer aktive brukere av scenekunst, litteratur og kunstutstillinger, mens menn oftere prioriterer idrettsarrangementer.

Det var ikke lenger en snikende følelse om å ha gått glipp av noe, nå var den åpenbar, det var et faktum. Men jeg nekter å tro at det kan være så mange idrettsarrangementer som hindrer et teaterbesøk, særlig nå som det ikke lenger er wrestling på tv. Jeg har gått glipp av noe vesentlig i livet, noe ukjent som tilhører sosiale normer blant menn, og tiden som gjenstår for å oppleve det jeg har gått glipp av, kortes merkbart ned i høy hastighet.

Det var noen lyspunkter, sa to kvinner jeg diskuterte dette med. De hadde nemlig, hver for seg, fått en åpenbaring hvor det dukket opp menn i hopetall. Det ene var en kunstutstilling i et galleri i en sørlandsby. Vanligvis var det kun kvinner på utstilling. Men denne gangen var det også utstilt fotografier av rustne bilvrak i skogen. Da kom det menn! Og de skravlet, identifiserte objektene, diskuterte og stilte spørsmål!

Det andre oppløftende tilfellet var forestillingen Hel Ved på Det Norske Teateret, der strømmet det inn menn i gensere og boblevester i mengder, noen med kniv i beltet. Det luktet skog og det luktet etterbarberingsvann og ull. Jeg så også det stykket, og da jeg traff en mannlig kjenning på veien ut, sa jeg at dette var vel noe av det dølleste som hadde blitt vist på en norsk scene! Jeg var sikker på enighet og smurte tjukt på for å få en guttastemning, men han var helt uenig. Det var stooort teater!

I morgen skal jeg på akvarellsamling igjen.