Jeg leste brevene til en ung mann..

Jeg leste Rilke på senga, Rainer Maria Rilke, som jeg ikke kjente før jeg begynte å skrive og prøvde å finne ut mer av litteraturfaget, en svikt i min dannelse, som jeg ofte oppdager, og som jeg nå har noen år på å rette opp. Jeg leste ikke Rilkes dikt, det var Rilkes brev til en ung poet det dreide seg om. Brevene ble sendt til en ung mann på det Østerrikske militærakademi. Han skrev poesi og ba om råd fra den berømte dikteren. De ti brevene fra Rilke ble senere samlet i en liten bok. 

Rilke skrev at det aller første du, eller jeg blir det da, for å ta det til meg, skal spørre deg selv om er : Hvorfor skriver jeg? og kan jeg leve uten å skrive? En sterk og klar utfordring. Ideen er at skrivingen skal komme fra meg selv, fra eget liv, ut av egen lidelse, fra egen kamp og fra egne seiere hvis det var noen. Lyder det gjenkjennelig fra en herværende norsk forfatter med stor suksess, hundre år etter Rilke? 

Så, hva svarer jeg på spørsmålet, hvorfor skriver jeg? Ved hjelp av Julia Camerons bok om kreativitet og de øvelsene og tilbakegranskingene hun brukte, fant jeg ut at jeg ønsket å skrive, at jeg alltid hadde likt å skrive, men hadde fortrengt det. Selv om hun ikke var tilstede, hjalp hun meg å åpne en luke som hadde vært stengt i rundt femti år, bare åpnet på gløtt innimellom i sosiale sammenhenger, med epistler og historier og andre morsomheter. På Krigsskolen skrev jeg dikt for å få ut gørra, eller min lille fortvilelse, med tittel som Dæven gutter, det sitter en fenrik i bua, og Den dagen jeg gikk i fengsel, så skrev jeg noen dikt i Jotunheimen, også mens jeg gikk på Krigsskolen. Det pussige med den unge poeten som brevvekslet med Rilke, var at han også gikk på krigsskolen, og han kjente at noe ikke helt stemte. Så hvorfor skrev jeg ikke mer og hvordan klarte jeg å komme videre i livet uten å skrive. Det ba Rilke meg tenke over. Vel, det var ikke liv eller død, jeg kom meg greit gjennom flere tiår. 

Jeg var godt oppi åra, som man sier, da jeg begynte å skrive, og da skulle alt ut. Men jeg var ingen lidende person. Sett utenfra var jeg bare en person som ville fylle den kommende pensjonist-tida med noe. Skulle jeg bare vise meg fram, se hva jeg kan (..gjøre nå som jeg har tid)! Var det drivkraften for skrivingen?

Faren ved å lese anbefalinger fra Rilke og andre litterære avguder, som sier at skriving gjelder liv eller død, er at det er en kjøttbit til den indre kritikeren, min indre kødd , eller apekatten på skulderen som noen kaller ham. Han kan si, der ser du! dette er ikke viktig nok, du poserer, kutt ut det tullet, overlat det til noen som virkelig har det i seg, noen som har lidd og kjempet seg gjennom livet! Så det tenkte jeg, inspirert av den indre kødden.

Men, faen heller, han skal få sitte og skjære tenner, jeg skriver nå for å få noe ut, for å lære og erfare mer om skrivingen og det som skjer når jeg skriver. Jeg kan leve uten, men mine første historier skulle ut, de skulle fram i lyset, med egne erfaringer, opplevelser og miljø som driver historiene. Det er mye av meg selv i de personene jeg har med i historiene, men ikke i én person. De som kjenner meg privat vet det. Sånn er det med alle som skriver tenker jeg. Man legger seg selv, sine omgivelser, sine opplevelser, folk de har møtt, folk de har hørt, bekymringer og andre ting igjen i boka. Vi trenger ikke være være en Knausgård eller Petterson for å innse det, det er bare sånn det er. 

Kan jeg leve videre uten å skrive? Ja det kan jeg, men det å dykke ned i verden litt på siden av der andre er, med personlige briller, det har blitt en utvei for meg, slippe litt ut av trykk-kokeren. Jeg formulerer det jeg ser og opplever, karikerer kanskje, forstørrer og prøver å fortelle noe som gir gjenkjennelse, aha-opplevelser, humring, irritasjon eller noe annet. Mest av alt er det for å få det ut, sette ord på det som bekymrer meg, eller det jeg strever med, og litt av det som gleder meg. Mitt strev er ikke økonomisk, ikke helsemessig, mitt strev er å finne ut av hvordan jeg ble meg, hvorfor jeg tok valg som gjør at tiden er kort for å finne tilbake til det som kunne ha vært, hvis jeg hadde lest Rilke før. Patetisk og konstruert, kanskje, men noe er det, og jeg prøver å finne ut av det.

Dessuten, hvorfor er jeg uenig i det meste før jeg har tenkt meg om. Det lyder sprøtt. Jeg synes mye enighet er skummelt, da er det noe som ikke stemmer, og det vil jeg utforske. Jeg har ikke tatt samme drastiske valg som mine romankarakterer, Tom for eksempel, jeg er for feig, eller lojal mot det jeg har, men jeg føler med ham, og følger ham på reiser og lever sammen med ham, studerer de mennesker han møter, hans nederlag og hans seiere. Så jeg skriver bare, jeg går ikke i kamp på gata, og jeg kommer ikke i fengsel for det jeg skriver, tror jeg. Har jeg utgitt noe ennå? Ikke så mye, men jeg liker å skrive.