100 dager etter ny start

For hundre dager siden gikk jeg inn på Arbeidsrommet, stengte den, åpnet den på gløtt og hang opp et plastlaminert dørskilt av hotell-typen på dørklinka.

Juleferien var over. Den episke avslutningsfesten var fullført, adgangskortet var levert og Slack kjente meg ikke igjen. Det hadde skjedd. Jeg var uten lønnet arbeid, og måtte ta ordet i min munn, pensjonist. Ordet gled ikke lett i munnen da, og gjør det fortsatt ikke. Det snubler og hviskes over leppene, litt brydd, og ramler ned som en enslig sokk foran den jeg snakker med.

Jeg hadde forberedt meg noen måneder. Jeg skulle gjøre det jeg hadde lyst til, uten innblanding fra andre, og uten å levere for å få noe tilbake. 

Jeg ville ha en plan. Jeg kalte det til og med en ny karriere. Dagen skulle bli superstrukturert og produktiv- jeg kunne bestemme alt selv. Det føltes som første skoledag på en måte, med ny ransel og nytt ubrukt penal, men samtidig føltes det som å bli satt av som Monsen i fjellet, uten å vite hvor jeg var, men uten krav om å komme fram noe sted, uten krav om publisering, men med nok mat for resten av livet. 

Den nye karrieren, vel, det er et tankekors. Det er lite som står på spill, det er ikke et spørsmål om å overleve. Jeg kan jobbe med et prosjekt, men kan slappe av, gjøre noe annet, glemme det, for å så starte opp igjen. Det kan kjennes godt, men det er kanskje litt for lett å slakke av. De fleste av de som leser dette vil nok si. Det skal være lett å slakke av. Det er hele poenget. Takk på forhånd. Jeg har erfart at det å levere, det å fullføre noe, det gir en tilfredshet, uansett om andre skal bruke det, kjøpe det eller se det. Det kan være små og store ting. Lese noe for eksempel, og fullføre. Skrive noe kort eller langt, men fullføre. Sette opp et en plan og fullføre den.Det kan hende dette avtar når 300 dager er oppnådd. Men legetimen må fortsatt planlegges har jeg hørt fra andre. På skiltet jeg hang opp stod det : Shhh- Vennligst ikke forstyrr- Her arbeides det hardt med  neste kapittel- Skrivestua. 

Jeg var så omsorgsfull at jeg laget et til min kone også, som hun kunne henge opp når hun ville og hvor hun ville: Shhh- Vennligst ikke forstyrr-Annes stund.

Hun har brukt det en gang. Første dagen. Da jeg gikk ut i et nødvendig ærend hang skiltet på den lukkede døra til stua. Jeg følte et stikk av utenforskap.

Så gikk dagene. Jeg hadde lært triksene til Stephen King og Ernst Hemingway. Skriv hver dag. Skriv 2000 ord. Ha en fast skriveplass. Krev din rett til ro og fred for å skrive. 

Jeg trivdes. Jeg koste meg. Så skled det ut. Jeg ble rastløs. Jeg ville dra og skrive et annet sted for å få en ny giv. Min kone ble med. Hun reiste hjem etterhvert. Hun satt på nåler i en krok for ikke å forstyrre. Det var lite å foreta seg. 

Jeg følte meg egoistisk, men ville ikke gi slipp.

Nå har vi funnet en form, vi gjør ulike ting, litt ubevisst og tilfeldig. Tilfeldig var det også at jeg etter 98 dager kom over en bok av en jevnaldrende kar fra Minnesota, John Bredesen. Han begynte å skrive som pensjonist, først sakprosa, så fiksjon. I tillegg hadde han jobbet i IT-industrien i 40 år, så vi hadde omtrent samme bakgrunn og situasjon. Han skrev i boka si «Writing in the sunset» at parforholdet er en faktor som må inn i regnestykket når man går inn i pensjonstiden med en bunke planer. Mange har det ubevisst i tankene, men han satte det opp strukturert:

• Hva gjør man hver for seg på ulike steder

• Hva gjør man hver for seg på samme sted

• Hva gjør man sammen, ganske enkelt.

Dette er det tenker mest på nå etter de 100 dagene, og det var ikke det jeg trodde jeg skulle gjøre. Det er annerledes enn å være i fast jobb, og denne fasen i livet skal vare nesten like lenge som det tar å oppdra barn til de er ute av hjemmet, hvis vi er heldige.

Som en siste rapport til denne check-in’en vil jeg nevne at noe er levert: 

• Jeg har fullført tredje versjon av et roman -manus på ca 200 sider.  Sendt det inn for vurdering og sannsynlige avslag.

• Skrevet en upublisert novelle, som jeg lurer på hvordan jeg skal håndtere

• Startet på en bok om tursykling. Den lider under konkurranse fra fiksjonen.

• Litt over halvveis i å skrive en ny kortroman.

• Malt en del akvareller

• Gjennomført fuglesangkurs. Det er ikke kurs i hvordan man synger som en fugl.

• Fullført lesingen av Proust «På sporet av den tapte tid», hele greia, hvert kapittel.