Bøker som aldri har vært utlånt

I dag stappet jeg stemmeseddelen i urna og sveipet innom biblioteket på samme plan. Der hadde de en egen reklamehylle for «Bøker som aldri har vært utlånt!». Jeg tok en av dem ut av statistikken.

bildet skal bare vekke interesse, da jeg skrev det jeg tenkte for øyeblikket

Det kunne vært forfatteren Stig Aasvik, men var ikke det denne gangen. Stig Aasvik skriver romaner. Ikke hørt om ham? Det er ikke rart. Han vil (nesten) ikke bli lest. Joda, han vil, men han vet at han omtrent ikke blir lest, eller anmeldt, klager han. Han skriver virkelighetslitteratur på steroider, uten kapitler, uten avsnitt, uten en historie(nesten) i en strøm av ord, temaer hulter til bulter, men med punktum og sidetall heldigvis. Forlaget, skriver Stig, ville aldri utgitt hans bøker dersom det ikke fikk staten til å betale og berike dem, gjennom innkjøpsordningen for bibliotekene. Provoserende og problematisk.  Sløseriombudsmannen hadde fnyst eller ledd seg i hjel. Bort med det, la de som vil ha det betale for det, ikke vi, ikke skattebetalerne. Han gikk til angrep på bibliotekene i 2023, og jeg hadde tapt en debatt med ham på 60 sekunder, fordi han ville bevist at "Mor Nille er en sten."

Bøker som aldri har vært utlånt er kanskje såkalt smal litteratur? Vel, vel, vi leser fortsatt bøker fra antikken. Vi, eller noen, hyller (som VG sier) forfattere fra flere hundre år tilbake, som ikke ble lest da, men nå. 

Bør vi som samfunn ta vare på smal litteratur fordi den KAN bli verdifull? Et vanskelig spørsmål, men ikke vanskeligere å svare på enn å peke på at samfunn har tatt vare på litteratur så lenge skriftspråket har vært der. 

Jeg-personen i Stig Asviks bøker er ufordragelig! Ufordragelig fordi han er alt det man ikke skal være, på en gang, slik at alle (menn) vil kjenne seg igjen, i noe, og vil irritere seg grenseløst. Men Stig fortsetter å skrive, uten lesere, er tilgjengelig på bibliotekene, og forlaget tjener penger.  Vinn, Vinn, men tap for skattebetalerne? Tja, hvem vet, kanskje dette blir et vitnesbyrd fra en forgangen tid om femti-hundre- fem hundre år? Eller kanskje det er vinn allerede nå, fordi det er så sant, så virkelig og så irriterende at folk begynner å lese, og finner ut at så jævlig er det å være normal, og nå må vi skjerpe oss. Jeg leser bøkene i alle fall, og gremmer meg, men fortsetter å lese. 

Hva om vi reduserte konsumet av drap og familiesagaer og svingte innom noe som river i oss. Da kan vi takke det store vi for at de fanger opp det som har såkalt litterær verdi, selv om det ikke myrdes noen på Ullern. P.S.

Jeg gjør leseren oppmerksom på at ingen av mine bøker er innmeldt til Tilskuddsordningen for ny norsk skjønnlitteratur for voksne, men jeg har til hensikt å gjøre det i fremtiden!