Det stilner- det er tid for ettertanke

Jeg har trukket meg inn i skrivehula. Rop og skvalder har stort sett forsvunnet fra området jeg oppholder meg i. Folk starter på jobb snart, og de som seiler alene kan være i fred. Her er en tekst om sterke opplevelser fra min tid som aleneseiler.

alene

Hvorfor?

“Nej men Lasse, varför seglar du ensam”.

Disse ordene har fulgt meg i over 25 år nå. Hvorfor seilte jeg alene. Mest i helger, men også en ukes tid, som den gangen på Syd-Koster, Ekenäs havn. På hotellet, hvor det skulle være bankett eller hva man kaller det på Koster, etter øy-mesterskapet i dart.

“Varför seglar du ensam” hvisket hun til meg. Jeg var ikke sikker på om det var en oppfordring til et besøk i båten jeg seilte alene i, klokken var rundt midnatt og det hadde vært flere schnaps og Kobbarbergs og Eriksbergs i omløp, eller om det var et ektefølt spørsmål som hun ønsket et svar på fordi hun ikke forstod det og ville bringe klarhet. Jeg svarte ikke ordentlig på spørsmålet. Hun var ikke fornøyd. Det neste spørsmålet kom.

“Men hva säger din fru?”. “For hun er det ok” svarte jeg, og igjen lurte jeg på om spørsmålet virkelig dreide seg om hva min kone mente om at jeg skulle seile uten henne, og uten annet mannskap, at det kunne være utrygt, eller ensomt for henne, eller for meg , eller om det var et listig spørsmål om hva min kone ville mene, eller om hva min samvittighet ville si, om jeg inviterte henne til den båten jeg seilte alene i. 

Jeg gikk til baren, ba om et glass vann, og fikk summet meg. Hun satte seg på krakken ved siden av, plukket opp en penn og en papirlapp fra disken, skrev noe og skjøv den over til meg. Carina. Telefonistjobb. 00735838 . “Jeg vil til Norge” sa Carina og la hånda på armen min. “Kan du se om det er noe til meg der du jobber, en telefonist-jobb hadde vært perfekt. Men hva som helst annet. Jeg er ingen professor, men jeg kan håndtere folk. Tenk på meg Lasse”. En krøllet hvit lapp, skrevet med blå kulepenn. Brettet 4 ganger og plassert i lommeboka av svart skinn. 

En annen gang lå jeg alene for anker i en bukt i Indre Oslofjord, Bjørnhuebukta på Håøya. Det var vindstille, augustvarmt og lyden bar bra.

“Er han alene, han der ute?” lød det fra land. Det brant et bål på stranda, og summingen av stemmer hadde jeg hørt en stund. Nå var det veldig tydelig, kanskje fordi stemmens eier hadde rettet ryggen sin og pekt utover.

“Ja det ser sånn ut. Nå går han ned. Kanskje hun er nede. Der kommer han opp. Nei, han er alene”.

“Han har nok bare ei sur kjerring” ble det konkludert fra en annen.

Jeg skjenket opp en ny dram oppå den andre og lot den virke.

Hvis du ønsker nyheter, tekster eller bilder rett i innboksen din, så meld deg på i skjemaet nedenfor.