For sent å bli forbanna?

Ikke tenk på dagen etter, ikke la deg fange av svina, bryt med familien, bruk rusen, vær forbanna, du er uansett svikta, du er ung.

Ja, det kan bli kunst av et sånt liv, for de som overlever og karrer seg opp i knestående, som får muligheten til et forfatterskap eller et kunstnerskap, kunst som beveger verden.

Hva så med han som har tatt eksamener, arbeidet for en lønn, brukt 40-50 år på å brødfø seg og familien, lært mye som andre ikke kan, vært til nytte for andre, for samfunnet, for eiere, satt av litt penger, hatt pensjonsordning. Blir det kunst av sånt?

Uten å svare, funderer jeg videre og teller opp noen grunner til at det ikke blir kunst: Vi har finslipt meningene om hva som er bra og dårlig, vi i har smak og kjenner smaken til andre. Vi liker pene ting, og skaper nye pene ting, det biter ikke. Vi er ikke opprørere. Vi er sjeldnere sinte. Vi er mette. Derfor beveger vi ikke verden, vi holder den fast som vi kjenner den og liker den.

Unge kunstnere er sultne. Noe vrøvl glemmes fort etter den første forargelsen, men det som holder seg setter en tone for det som kommer, som Munch i sin tid, for å si det pretensiøst, så kan de fortsette inntil de er forbi søtti, inntil det igjen blir omfavnet av de mette, og nyter godt av den gode smak.

Jeg kaller meg kunstner og forfatter, men har brukt livet på brødjobb, nå lever jeg av oppsparte midler fra bank og nav.

Blir det kunst av det? Kanskje.

Dilettantisk? Stor fare for det. Jøss, kan ikke jeg? Kan det være så vanskelig, jeg har jo lært meg mye annet opp gjennom åra. Jeg som har jobbet og beveget verden i hele livet må da kunne skrive en bok eller male et bilde like bra som andre?

En over søtti kan også (endelig) slippe løs et uhyre, med fare for et dårlig rykte, en sen Knausgård, men har forsvinnende kort tid igjen til å bygge seg opp igjen, og bli del av den nye gode smak.

Eller, vise livsglede med nye uttrykk, meitemark med små solbriller, tørket og hengt på gardinstenger. (noe som kanskje allerede er vanlig, eller patetisk, krampaktig og ikke kunst, du skjønner at jeg sliter?)

Det er pokker ikke lett, men jeg må bli forbanna, være det motsatte, snu opp-ned på noe vedtatt, og gi faen jeg også. Jeg prøver, men er det viktig? Jeg kan jo bare skape det jeg har lyst til samme hva folk sier, det å jobbe med tekst og bilder er gøy, så får det bli som det blir.

P.S. Mitt siste påfunn er en roman om en russer som blir dårlig behandlet av gode nordmenn. Kjettersk nok? "Han var krigen" finner du i bokhandelen eller i nettbutikken min. Han var krigen- roman