Jeg ville skrive om evolusjonsteorien

( tvetydigheten i overskriften er ikke tilsiktet, men var ikke så dum når jeg tenker meg om.)

Da dette slo meg, hadde jeg skrevet en beretning om en mann som kjempet seg gjennom vind og bølger i en liten robåt.

"Jeg så på måkene som boltret seg i den sterke vinden, et vanlig ettermiddagsvær for dem, som lot seg drive sidelengs, tok et par ekstra vingeslag, dreide så i en perfekt bue og stupte ned for å fange en seks centimeter lang sild eller noe mellom to bølgetopper. Ikke én overflødig bevegelse og kun ett forsøk, rett på. Måka var tilpasset. Det var ikke jeg, jeg kavet med årene, rettet opp, drev av, så kavet jeg igjen, øste båten, drakk og hvilte."

Feltstudie av naturlig seleksjon

Naturlig seleksjon, survival of the fittest, og mennesket som et av de mest utviklede (det best utviklede mener noen ), kan umulig stemme, det var min konklusjon etter skriveøkta.

Jeg snudde meg mot vesenet til venstre. Et lite hode, uten pels, ubeskyttet, litt lut rygg, briller på nesen, der satt det høyeste vesen, det som behersket jorden. Novembermørket hadde forvandlet vinduet til et speilbilde av et vesen som bruker ni måneder for å få fram et barn i kvinnens kropp, som bruker mange hjelpere og instrumenter for å få barnet født, som passer på dette barnet fram til det er 15-16 år, og noen holder på til de er førti og vel så det. Et vesen som må lære de enkleste ting, som å kaste en ball, som fryser, som ikke tåler varmen, som er hjelpesløs hvis man ikke kommer i butikken, som ikke kan svømme før det har slukt en del klorvann, som misliker mange av de andre av sin egen art, som dreper millioner av dem, uten at de personlig har gjort vesenet noe galt, som ruser seg for å slippe unna tanker og glemme hverdagen, og som skriker opp om all urett som er gjort av de andre, alltid de andre.

Så jeg tenkte, kan dette mennesket være resultatet av naturlig seleksjon av de artene som skal leve videre, som premierer gode egenskaper for å overleve? Hvis det stemmer må noe ha skjedd på veien, kanskje vi har passert punktet der vi var best tilpasset? Det må i såfall ha skjedd for lenge siden, for vi var like forbanna på de andre av samme art for tusen år siden, og to tusen år siden, og lenge før det, og vi ruset oss da også.

Jeg tok sats, en naturlig bevegelse som vi lærer i to-årsalderen, hoppet ned i kaninhullet og studerte hva Darwin fant ut og hva andre hadde funnet ut senere.

Selvsagt tok Darwin feil her og der, han visste jo ikke, han hadde ikke studert genetikk, han gjorde observasjoner i naturen, satte opp teorier, og han bygde på andres teorier, de visste heller ikke. Men våre forskere støtter Darwins teorier om naturlig seleksjon, og jeg har ingen grunn til å tvile på det, det er det beste vi har. Men utviklingen foregår mer kaotisk, og med flere sprang, enn den gradvise utviklingen som Darwin framla, sier moderne forskning, så der tok han sannsynligvis feil.

Men vi elsker de idealiserte, logiske skissene som viser hvordan alt henger sammen, hvordan menneskene ble skapt gradvis fra noen celler i havet, som utviklet seg mer og mer, via apene for vår del, som jeg husker det fra skolen, til de glatte rare vesenene vi er i dag. Til slutt stod vi der, på toppen av plansjen, litt i nærheten av løve, bjørn og hest, men vi er best! Survival of the fittest! Jess!

Oops, sies moderne forskere, Survival of the fittest er ikke den beste oppsummeringen av evolusjonsteorien, den tok Darwin fra filosofen Herbert Spencer, og begrepet er misbrukt i sosialdarwinismen om den sterkestes rett. Bedre er det å si "det vesen som har de beste forutsetninger til å produsere avkom". Det forklarer mye, og det har lite med klokskap å gjøre tenkte jeg, det er jo bare å peise på. Vi trenger en beskyttet plass til å yngle, og steder å beskytte avkommet vårt, og der er vi gode, der er vi best tilpasset!

Vi fortrenger de andre artene, ganske enkelt, vi dytter dem unna så vi kan ha vårt i fred. Vi dytter unna fuglene, andre pattedyr, havet med sine mikroorganismer, trærne, insektene, alt som står i veien for oss, inkludert å drepe vår egen art, de andre. Vi skal ha denne yngleplassen for oss selv.

Da er vi best tilpasset, så lenge det holder. Så en dag, da er det finito for oss, vi har ikke lenger de beste forutsetninger for reproduksjon. Sånn er det, men kloden klarer seg, det viser forskningen oss, evolusjonen fortsetter. Man kan ikke fornekte evolusjonen. Men inntil videre får vi gjøre det beste ut av det, lære å ro, beundre fuglene og prøve å være snillere neste år, selv om det er i strid med vår egenart.

Vår hjemlige filosof, humorist, forfatter og fjellklatrer Peter Wessel Zappfe satte ikke barn til verden. Han mente mennesket var overutrustet fordi vi krever at livet har en mening, noe naturen ikke kan innfri! Dette vil føre til at mennesket ender som et misfoster i naturen mente Zappfe, og det burde derfor ikke reprodusere seg (Sigmund Kvaløy 1992). Men la meg ikke dukke ned i det hullet nå, det er fredag.