Å skrive langt, og kort.

Jeg har skrevet og skrevet, redigert, rettet, slettet og blitt lei, og kastet meg inn i det på nytt. Maling , skriving og fotografering, det skulle bli mine kreative hjørner, det jeg skulle oppslukes av. Sånn er det fortsatt. Det er et men, skriving er altoppslukende, og et men til, det gir ikke samme type resultat som en akvarell jeg kan jobbe med i noen timer. Det er som et oljemaleri, eller hvordan jeg tror et oljemaleri lages. Man kan holde på i åresvis. Legge til og trekke i fra. Skrivingen, det er å skape, å legge til, å trekke i fra, å endre uttrykk, ja du forstår, og det tar tid, inntil jeg er fornøyd og ber om andres syn på det.

For å skape en milepæl, at noe skjedde, så sendte jeg inn et manus på ca 52000 ord, en roman på nesten 200 sider, til 8 forlag. Nå har jeg fått mine to første avslag, og er forberedt på flere. Gyldendal skrev: " Det stilles svært strenge litterære og kunstneriske krav". Så jeg nådde ikke opp. Men jeg ble motivert, noen hadde lest det jeg skrev, folk jeg ikke kjente. Det var ikke godt nok, men da får jeg prøve igjen, og igjen. Dermed blir skrivingen en avhengighet. Innimellom skriver jeg kortere tekster. Her er en smakebit av en tekst jeg skrev mens jeg ventet på tilbakemelding på romanen. Det er starten på en novelle, eller kortroman. Kall det en dystopisk satire. Får du lyst til å lese videre om denne karakteren? ----- IRSK FOLKEMUSIKK For noen år siden var det å isolere seg en dyd, da var du en god nordmann. De som ikke isolerte seg, var svikere. Han var en sviker. 

“Jeg lukket skyvedøra og stengte av lyden av irsk folkemusikk da jeg la meg, og åpnet døra for duren av feiemaskiner da jeg stod opp. På badet hørtes det ut som vind. I senga, de minuttene jeg ventet på at klokka skulle bli syv, tenkte jeg at brummingen lød som en storm, noe som brøt over sjøen og over land. Så var det feiemaskinene.”

I notatboka møtte han seg selv og fikk snakket ut om det. 

Annen selskapelighet trengtes ikke. Nå hadde han isolert seg, som så mange har skrevet om. Ikke på grunn av noen pandemi. Ikke i en hytte ved et vann eller en sjø, men i en hvit murblokk i åssiden, eller fjellsiden, for det var ikke noen trær eller skog der, og da er det vel ingen ås, eller, han visste ikke sikkert. Med utsikt til andre hotellblokker og hus for utleie. Ingen visste at han var her, det vil si, ingen av betydning visste det. Oscar i resepsjonen visste det. Han hadde jo også notert navnet og passnummeret, så myndighetene hadde kunnskap langt nede i registeret, hvis han da overhodet ble registrert noe annet sted enn på det skjemaet Oscar fylte ut og sendte av gårde. Kanskje de ikke gadd. SAS visste det. Ingen som brød seg om livet hans visste det, hvis det var noen som brød seg om livet hans. 

Å forlate Norge var ikke noe problem. Nå kunne han gjøre som han ville. Han slapp å se på norsk tv og slapp å se aviser i stativene ved kassa i butikkene. Han hadde sperret tilgangene til alle de kjente avisene på nett for å gjøre det vrient å lese, for da måtte han åpne opp og bruke et passord som han hadde gjemt et sted for sikkerhets skyld. Det var det som var meningen, å ikke lese dem. Han kunne leve her. I Norge var det, hvorfor visste han ikke, umulig for ham ikke å følge med, være på nettet, være oppdatert. Det var umulig å ikke dumpe borti mennesker han kjente litt. 

Han kunne jo bare isolert seg i Norge. Nei, han kunne ikke det. Det var sesongene, regn og kulde, snø og regn, sommer og vinter. Her var det som det var hele tiden. Irsk folkemusikk, eller noe annet som folk ble oppglødde av og drakk til, gjennom natta og kvelden, og feiemaskiner på morgenen, bortsett fra søndager. 

Kunne man, eller kunne man klare, å bo isolert i en hytte i Norge? Han måtte jo stundom skaffe seg forsyninger. Da måtte han besøke en by eller et sted med butikk. De ville først lagt merke til ham fordi de ikke kjente ham. Så ville de lagt merke til ham fordi han kom flere ganger, selv om de ikke kjente ham. Så ville de snakke om ham. At han bodde i en hytte. Han bodde alene. De ville lure på hvorfor. Så ville noen liksom tilfeldig passere hytta, lure på hva han gjorde der. Barna fikk beskjed om at de måtte holde seg unna. Han luktet annerledes. Håret var ikke gredd, han hadde skjeggstubber, klærne var slitte og umoderne og de luktet de også. Han ville blitt et utskudd, og var det ikke det han ville? Nei han ville ikke bli lagt merke til. Han kunne jo isolert seg i en murblokk i byen, i utkanten, men han ville ikke gått i ett med mengden der heller. Da ville han enten vært raringen som ikke kom på dugnad, eller tilhørt feil kultur. 

-----

Dette var starten på novellen. Jeg håper du lurer på hva som skjer videre. Ideen er at jeg skal publisere novellen "Irsk Folkemusikk" som en e-bok, på denne siden, og i det norske e-bokuniverset.