Å snakke med ensomme

"Jeg stakk til sjøs da jeg var 16, på Statsraad Lemkuhl i 1964. På siste legget mot Bergen gikk vi sjøvakter på og av i 33 døgn. Da mor og far henta meg på kaia, var det første de sa at de skulle stoppe ved første frisør så jeg fikk klipt meg. Det der sitter spikra fast for livet." Historien var lenger, men dette hadde jeg ikke fått høre hvis jeg ikke var alene. Jeg var på sykkeltur, med stor bagasje, og hadde en times ventetid på ferja. En annen som venta, i bil, rullet bort til meg etter noen minutter, la armen i vinduet og så startet praten, om eldre folk, om hvalfangst og sjømannsliv, om sykling og om lokalmiljøet.

Dagen før, litt nord i Vestfold, fikk jeg høre historier fra mannen som reiste fra hjemlandet Kina til Australia, og endte opp i Seljord i Telemark med australsk kone. Det var også en lang og fornøyelig historie om hvordan livene tar uvanlige retninger.

“Skal du på sykkeltur? Så spennende. Hvem sykler du sammen med?” Svaret mitt pleier å overraske, merkelig nok synes jeg. 

“Sykler du alene?”. “Er ikke det kjedelig?”.Underveis er jeg alene. Jeg trenger ikke snakke med noen, men det gir seg helt andre muligheter for å snakke med folk og å være sosial når man er alene, hvor rart det enn høres. Ingen fremmede innleder en samtale med en hel gruppe. Men en som er alene innbyr både til å få stillet nysgjerrigheten og kanskje til å vise litt omsorg for den ensomme stakkaren.

De historiene jeg hører kan bli både skisser og tekster. Denne gangen lyttet jeg til historiene, og nøyde meg med skisser fra to ulike ferjeleier. Den ene av en hvalkanon som står på en "prøvestand" i Tenvik på Nøtterøy. Der har kanoner fra Kongsberg Våpenfabrikk blitt prøveskutt helt opp til vår tid. Tenvik er et ferjeleie for trafikk til øya Veierland, men var tidligere både et trankokeri og en stasjon for hvalbåter som hadde fangst i Oslofjorden. Den andre skissa er av en overveldende mengde trillebårer, som er det transportmiddelet de fleste på Veierland bruker, i tillegg til sykkel. Det var flere trillebårer enn jeg rakk å tegne mens jeg ventet på ferja til Engø på Sandefjords-sida.